Han første uker som asylsøker i Norge ble tilbragt om bord en shabby asylbåt i Drammen havn. Men den iranske familien bestående av mor og far og to smårollinger hadde ingen grunn til å klage. Familien hadde endelig funnet en trygg havn langt vekk fra islamistregimet i Teheran – et regime som hadde begynt å arrestere og henrette venner og bekjente av foreldrene. I dag er det den hardtslående liberalisten Mazyar Keshvari (34) som fronter Frps asyl- og innvandringspolitikk i Stortinget.
– Som liberalist ville jeg selvsagt helst sett at alle grenser var åpne og at alle som ville skulle få slå seg ned i Norge. Men det sier seg selv at med de velferdsordningene vi har i Norge, ville det endt i kaos, slår Keshvari fast med kraftig stemme.
Vi begynte å bli kjent med ham fra avisenes førstesider og TV-debatter for fire-fem års iden. Alltid ulastelig kledd i sort dress. Alltid engasjert og rett på sak – og av og til så engasjert at han i etterkant måtte beklage seg når engasjementet løp av med ham. I kampens hete kalte han blant annet KrF for ”et tulleparti”. For å vidt en ikke helt ueffen beskrivelse av Norges eneste religiøse parti, vil mange av oss utenforstående mene. Men Keshvari beklaget selv om han har førstehånds kjennskap til hva som kan skje når religiøse partier får for mye makt.
Han har vokst opp i tjukkeste Groruddalen og som liberalist og Frper i Norges mest innvandrertette dalføre sier det seg selv at mannen er blitt tykkhudet. En gamle AKP-er mente han ikke eide skam i livet og antydet i en blogg at han burde ”henge” til spott og spe sammen med Siv og Erna. Blogginnlegget kom etter at Keshvari hadde ytret at kanskje Norge burde hjelpe titusener syriske flyktninger i nærmiljøet i stedet for å hente noen få til Norge. En fagforeningsmann og bystyrerepresentant for Ap i Sandefjord kalte ham ”Uncle Tom” i en twitter-melding. Andre av venstresidens intellektuelle hatbloggere har kalt han ”smørbukk-innvandrer” og ”kokosnøtt”.
Keshvari konstaterer at i Norge kan venstresidens mange representanter tillate seg langt mer hatretorikk enn høyresidens representanter, uten at det vekker oppsikt.
Mazyar Keshvari kom til verden i Teheran to år etter den iranske revolusjonen hadde startet i 1979 ved at et folkelig opprør veltet sjahen som – med et kort avbrudd – hadde sittet ved makten siden 1941. En revolusjon som snart skulle utvikle seg til et islamsk diktatur med ensretting og massehenrettelser – det hele styrt med jernhånd av ayatollah Khomeini.
Familien Keshvari var en sekulær middelklassefamilie i Teheran hvor bestefar til Mazyar var offiser i sjahens hær. Mazyar Keshvaris foreldre var i gang med studier og i utgangspunktet positive til en omveltning som kunne bety mer demokrati. De studerte henholdsvis statsvitenskap og fransk.
– Det gikk ikke lange stunden før de fikk merke det nye diktaturet på nært hold. Mine foreldre var begge aktive i studentbevegelsen som fort kom i opposisjon til mullahstyret. Venner og bekjente ble arrestert og noen ble henrettet. De måtte bare komme seg vekk, forteller Keshvari, som husker lite fra sine fem år i Teheran.
Han ser ingen grunn til å forsvare sjahens styre. Det var riktignok et provestlig land som var allierte med USA og mot Sovjetunionen. Landet hadde en sterk økonomisk vekst på 1960- og 1970-tallet og et gratis og godt utdanningssystem. Og mer demokrati enn nabolandene.
– Men det var langt fra noe fullkomment demokrati under sjahen, og også det regimet henrettet opposisjonelle, slår han fast.
Han er levende opptatt av hva som skjer i hans opprinnelige hjemland, men tar ikke sjansen på å besøke landet. Slik mange andre iranske flyktninger i Norge gjør.
– For min familie som er politiske flyktninger er det en umulighet og altfor risikabelt. Jeg må også være forsiktig når jeg har kontakt med slektninger og venner i Iran via sosiale medier. Landet er i dag et brutalt terrorregime, og jeg ser ikke noen endringer etter at den såkalte moderate presidenten Hassan Rouhani kom til makten.
Keshvari mener Rouhani langt fra er noen mann som kan lede landet inn i en positiv retning. Alt er spill for galleriet. Han viser til at antallet henrettelser har økt etter at Rouhani overtok presidentembete etter Mahmoud Ahmadinejad. Politiske motstandere av regimet henrettes for anklager som beviselig ikke kan være riktig.
– At en anerkjent professor på 62 år plutselig skal begynne å voldta studiner er absurd. Selv regimets rettsinstanser har noen gang innsett det og frifunnet folk, mens regimet allikevel har henrettet opposisjonelle på grunnlag av anklager som alle vet er feil. Jeg mener Iran har gått i en enda mer negativ retning under Rouhani. Inflasjonen øker, undertrykkelsen er like voldsom. De henretter barn og folk fra de religiøse minoritetene. Dette er et land som har brutt alle internasjonale lover og konvensjoner siden de kom til makten og frem til i dag. Jeg stusset veldig da vår utenriksminister Børge Brende i Iran fikk seg til å si at Iran er nøkkelen i kampen mot IS. Det er et merkelig paradoks at Norge i dag er så positive til Rouhani. Regimet er på ingen måte noe som kan bidra til stabilitet og fred i området, mener Keshvari.
Han er pessimist i dag, og mener mange i Vesten ikke helt forstår det islamske regimets karakter. Keshvari mener mange glemmer det faktum at all makt er samlet hos det religiøse overhodet ayatollah Ali Khamenei. Han er ikke på valg og han utpeker det 12 mann sterke Vokterrådet. Khamenei er en slags guds stedfortreder på jorden – en slags pave. Han og vokterrådet kan overprøve både presidenten og nasjonalforsamlingen. Det har i dag også skapt et kaos og en viss strid mellom regimet i Teheran og det religiøse maktsenteret i byen Qom.
Keshvari mener det også er en voksende irritasjon blant de religiøse i Qom over at regimets folk beriker seg personlig på landets store oljeinntekter.
– De tømmer landets for ressurser og gjemmer store summer i utlandet. Det at de ikke selv investerer noen av pengene i det de mener er et islamske paradis, viser at de ikke selv tror på at regimet vil overleve så lenge. Mange tror at Irans største eksportartikkel er olje og gass, men den eksportartikkel de har lyktes mest med er eksport av ideologisk terrorisme. De opprettet Hesbollah i Sør-Libanon i 1981, de finansierer Hamas, de har hatt en finger med i mange konflikter fra borgerkrigen i eks-Jugoslavia til Tsjetsjenia. Og de finansierte Hezbollahs sprengning av synagogen og det jødiske senteret i Buenos Aires på 1990-tallet, konstaterer Keshvari.
Det har kommet et sted mellom 15.000 og 16.000 iranske flyktninger til Norge. De fleste av dem er godt integrert.
– Vi iranere er ikke de dårligste når det gjelder jobbdeltakelse, men heller ikke blant de beste, sier han.
Hans foreldre kom seg raskt inn i arbeidslivet på 1980-tallet selv om hans far måtte ta til takke med jobber de første årene som han var overkvalifisert til. Via en kort tid på Skøyen i Oslo, endte de opp i Groruddalen som så mange andre innvandrere. Ellingsrud ble bostedet.
– Min barndom var preget av mye savn. Savn av besteforeldre og lekekamerater. Jeg husker jeg stadig spurte meg selv hvorfor vi bodde her og ikke i landet hvor jeg var født. Familien vår fikk også stadig meldinger om venner og bekjente som hadde blitt fengslet og henrettet. Det var mange tunge stunder for foreldrene mine som prøvde å skjerme oss barna så godt de kunne. Men det gikk selvsagt også inn på oss, forteller han.
Han tror hans bakgrunn var med på å vekke hans interesse for historie og politikk på et tidlig tidspunkt. Han ble også veldig fascinert av de mange iranske eventyrfortellingene han levde seg inn i.
På Haugen skole så han tidlig hvilken utfordringer innvandringen skaper.
– Det var stor forskjell på den friheten de norske barna og vi innvandrergutter hadde, sammenlignet med innvandrerjentene med hensyn til svømming og enkelte andre sportsgrenser
Han var skoleflink og forteller at han tidlig fikk interesse for historie.
– Jeg ble veldig fascinert av tysk etterkrigshistorie. Landet lå i ruiner i 1945 og ble delt i to deler hvor kapitalismen skapte stor velstand og frihet i den ene delen, mens den sosialistiske delen i øst skapte verken frihet eller velstad. Her var det i utgangspunktet ganske likt med samme folk, og med den samme kulturelle bakgrunnen. Og allikevel ble det så enorm stor forskjell på de to landene. I vest var det full frihet for enkeltindividet, i øst ble det et totalitært samfunn med tvang og ufrihet. Det ble en politisk vekker for meg, forteller han.
Som 15-16 åring hentet han inn bindtykke bøker om makroøkonomi. Han leste alt han kom over av Milton Friedman, Ayn Rand, Friedrich Hayek og de andre størrelsene innenfor liberalismen. Men også flere bøker av Karl Marx.
– Jeg var ikke lenger i tvil hvor jeg politisk hørte hjemme, og skaffet meg partiprogrammene til både Høyre og FrP. Mye bra også hos Høyre, men det endte med at jeg meldte meg inn i FpU. Det viktigste for meg er og blir frihet for enkeltindividet. Alle typer av totalitære krefter skremmer meg. Jeg var ikke medlem av FrP da – men det var folk der som Vidar Kleppe og hans folk – som jeg ikke likte.
Han overtok ledervervet i Grouddalen FpU. Han tok en bachelorgrad i informasjon og samfunnskontakt på BI og ble snart medlem av Oslo bystyre og fast medlem av Oslo bystyres forretningsutvalg. Han møtte første gang på Stortinget i 2011 som vara for Siv Jensen. Så lenge Siv er statsråd møter han fast for partilederen i innværende stortingsperiode. Han sitter i Kommunal- og forvaltningskomiteen og er FrPs talsmann for asyl- og innvandringssaker.
Som sønn til en politisk flyktning er han for en streng og restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, og han sier at han ved enkelte anledninger har fått slengt etter seg at han er ”en som trekker stigen opp etter seg”.
– De anklagene får jeg leve med. Men vi kan ikke ha høy innvandring i kombinasjon med de høye velferdsgodene vi har i Norge. Det er ikke bærekraftig i lengden. Statistisk sentralbyrå har slått fast at på syv år har vi brukt 70 milliarder kroner på innvandring og pådratt oss 316 milliarder i fremtidige utgifter på trygder og andre kostnader. Det går ikke i lengden, slår Frp-politikeren fast.
Han sier Høyre/Frp-regjeringen har fått til mye på asyl- og innvandringspolitikken på den tiden de har hatt makten. Han understreker at Norge skal behandle asylsøkere på en real og respektfull måte. – Men da skal de på samme måte vise den samme respekten tilbake når vi har funnet ut at det ikke foreligger noe behov for asyl, og at de ikke har noe i Norge å gjøre.
– Mange vil hevde at det er Venstre og KrF som bestemmer asylpolitikken i Norge i dag?
– Det stemmer definitivt ikke. Noe av det smarteste vi fikk inn i regjeringsplattformen og samarbeidsavtalen var at vi skal opprette et klart skille mellom de som skal bli i Norge og de som skal ut. Vi skal ha integreringsmottak for de som har fått opphold i Norge og de blir bosatt i kommunene. Det betyr at integreringen starter fra dag én og at disse menneskene med behov for beskytelse holdes borte fra frustrasjonen til de som har fått et nei. Sistnevnte gruppe skal plasseres på retursentre for å forhindre at de blir gående her i fem-seks år før de sendes ut. Vi har også fått gjennomslag for 24 års regelen ved familiegjenforening av ektefelle. Det er også gitt tillatelse til økt bruk av DNA-test. Alle de andre partiene – inkludert Høyre – var mot 24 års regelen. De hevdet det var brudd på menneskerettighetene og det som verre var. Hadde vi ikke sittet i regjeringen hadde det ikke vært mulig å forhandle det på plass. De foreløpige tallene for 2014 viser at vi har nedgang i antallet asylsøkere på seks prosent. I Danmark, som har en langt mer restriktiv innvandringspolitikk under deres sosialdemokratiske regjering, har de hatt en økning i antallet asylsøkere i år.
Keshvari er også opptatt av integreringsproblematikken og manglende deltagelse i yrkeslivet blant mange innvandrergrupper.
– En mor med fem-seks barn kan i dag i Oslo komme opp i trygdeytelser som tilsvarer en lønn på drøye 800.000 kroner. Det sier seg selv at det er lite som frister henne til å ta en jobb til 300.000 kroner. Vi må gjøre det langt mer fristende å skaffe seg jobb. Det er noe galt med et samfunn hvor det for mange er mer lønnsomt å gå på trygd enn å jobbe.
– Unge muslimeske norske gutter drar til Irak og Syria for å verve seg i IS. Hvordan skal vi stoppe det?
– Klart det bekymrer meg. Den økende støtten for totalitære krefter er i dag Norges største utfordring. Radikal islam er en voldsomt utfordring. Det er nifst å se på hvordan disse gruppene holder på i Irak og Syria. Henrettelser på de mest bestialske måter og salg av kvinner som slaver. Det er nå viktig at hele det politiske Norge våkner og går i samme retning. Vi ser det også på Gaza hvor islamistiske krefter parallelle med de vi ser hos IS, henretter sine egne. Gjennom mange år har de andre politiske partiene sviktet grovt når det gjelder radikal islam. I jakten på å få noen ekstra innvandrerstemmer har de holdt kjeft om faren, sier Keshvari.
Han er svært kritisk til hvordan Jonas Gahr Støre taklet konflikten med karikaturtegningene for noen år tilbake.
– Mens danske politikere står stødig og forsvarer ytringsfriheten, greier Støre å legge skylden på redaktør Vebjørn Selbekk i stedet for å forsvare hans soleklare rett til å ytre seg.
Støre har ifølge Keshvari også senere kommet med noen merkelig uttalelser. Som at radikal islam ikke er noe problem i Norge.
–Dette føyer seg inn i en rekke hendelser som viser at de totalitære kreftene er på fremmarsj. Det er ikke noe som har kommet over natten. I dag opplever vi at muslimske innvandrerungdommer kjører rundt med IS-flagg på Grønland. Det norske samfunnet har ikke endret seg over natten. Dette er en prosess som har pågått i mange år. Jeg mener dette er vår tids største utfordring, sier Mazyar Keshvara.
TEKST: MORTEN AASBØ