Med en mix av nakne kvinner, dybdeintervjuer skrevet av noen av USAs beste journalister, samlivsråd og på-kanten-vitser gjorde han herremagasinet Playboy til en internasjonal suksess. Hugh Hefner, lærersønnen fra Chicago, mente selv han levde ut den perfekte amerikanske drømmen. Etter tre ekteskap, fire barn og utallige elskerinner og kvinnehistorier døde alle levemenns stamfar fredelig i sitt gods i åskanten nordvest for Los Angeles natt til onsdag
Men Hefner var lang mer enn en mykporno-tycoon.Han var også en forkjemper for likestilling, fri sex, homofiles og andre minoriteters rettigheter og slåss mot enhver form for undertrykkelse. Og Hefner var en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten. Og denne mixen av glanset erotikk og intellektualitet, gjorde at Hefners Playboy ble verdens mestselgende herremagasin.
Hugh Hefner ble 91 år gammel og døde en naturlig død omgitt av sin mest kjære i sitt hjem i Holmby Hills like ved Beverly Hills i Los Angeles. Huset, kjent som «The Playboy Mansion» ble solgt til nabo-milliardæren for 100 millioner dollar for et par år siden, men Hefner hadde en klausul om at han skulle få bo der frem til sin død.
Hugh Hefner skulle bli et levende ikon i etterkrigstidens USA. En Peter Pan-type – en uhelbredelig hedonist og levemann.
Han sjokkerte USA i de puritanske etterkrigsårene, da han oppfordret amerikanerne til å vrake sine puritanske leveregler og nyte sex.
Eller som Elaine Woo så treffende skriver i Los Angeles Time:
«He redefined status for a generation of men, replacing lawn mowers and fishing gear with new symbols: martini glasses, a cashmere sweater and a voluptuous girlfriend, the necessary components of a new lifestyle that melded sex and materialism.»
Marylin Monroe, som var født i samme år (1926) som Hefner, skulle bli magasinets første utbrettpike, og senere stilte noen av USA og verdens mest kjente kvinner opp for Hefners fotografer: Jayne Mansfield, Ursula Andress, Kim Basinger, Nancy Sinatra, Sharon Stone, Madonna og utenlandske sexsymboler som tyske Katarina Witt og vår egen Lillian Müller. Alle kledde de seg mer eller mindre av seg i Hefners glansede magasin.
Hugh Hefner ble født i Chicaco av en mor med svensk bakgrunn og en far med tysk-britisk slekt. De kom til Chicago fra Nebraska Mor Grace jobbet som lærer, far Glenn var revisor og mye borte. Han nedstamme direkte fra William Bradford – en av de pietistiske pilegrim sfedrene som på 1600-tallet seilte med Mayflower og etablerte Plymouth-kolonien i dagens Massachusetts.
Hefner har karakterisert sine foreldre som konservative og dypt religiøse metodister fra Midt-Vesten.
Han klaget senere på manglende varme, nærhet og fysisk kontakt med sine foreldre under oppveksten. Foreldrene var begge avholdsfolk og Hefner har senere sagt at hans voldsomme livsapetitt og sans for livets goder var en reaksjon på hans pietistiske familiebakgrunn.
– I min familie var det ingen klemming, ingen kyssing, ingen alkohol og ingen dansing, fortalte Hefner til Chicago Sun i 2004.
Hans mor, Grace Hefner, skal før hun døde ha beklaget seg over sin sønn over at hun ikke var i stand til å vise noe særlig følelser.
Unge Hugh Hefner viste tidlig kunstneriske evner og tilbragte mye tid alene med sine tegneblokk. Eller utendørs hvor han likte å fange sommerfugler.
Men han var en dagdrømmer og ble av lærerne beskrevet som lat. Moren tok han til psykolog, som fant ut at han var svært intelligent; hans IQ ble målt til 152. Men han var følelsesmessig umoden, ifølge psykologen.
Han drømte om å bli tegneserietegner, og utgav allerede som niåring en form for lokalavis for naboene i Chicago.
Han skrev under krigen for flere av U.S. Armys aviser, før han begynte å studere psykologi og senere kunst ved University of Illinois. Han var også innom sosiologi-studier, før han droppet ut og startet som journalist.
Først som en underbetalt tekstforfatter av betalartikler i mannebladet Esquire. Et krav om en lønnsøkning på fem dollar i måneden, ble avvist av Esquires redaktør, og Hefner bakket ut da magasinet flyttet det meste av redaksjonen fra Chicago til New York.
Det var en tung tid for unge Hefner som tidlig hadde stiftet familie. Han prøvde seg i et barnemagasin, og han jobbet også en tid i personalavdelingen i en fabrikk som produserte pappkartonger. (Han påstod han sluttet da han mente fabrikken diskriminerte fargede som søkte jobb der.)
Han innrømmet senere i et intervju at han var langt nede og at han en dag tok seg selv i å stå gråtende på en bro med utsikt ut mot en grå Lake Michigan og konstaterte at hans liv var like begivenhetsløs og traurig som det livet foreldrene hans levde.
Hugh Marston Hefner bestemte seg for at han ville starte for seg selv og bli sin egen sjef.
Han fikk lån i to banker, gikk til venner og fikk også sin dypt religiøse mor til å stille opp med et lån på 1000 dollar – med et løfte om at magasinet skulle bli «anstendig».Hans far Glenn sa nei, og påstod like før han døde i 1976 at han aldri hadde kikket på bildene i sønnens magasin – selv om far og sønn etterhvert fikk et greit forhold og senior fikk jobben med å føre regnskapene for Playboy-konsernet.
Hefner hadde rukket å gift seg med ungdomskjæresten Mildred Williams tidlig på 1950-tallet. Et forhold som startet dårlig da Hefner oppdaget at hun hadde vært utro mot ham i forlovelsestiden. Selv innrømmet han senere at han debuterte seksuelt med sin fremtidige kone i en alder av 22 år.
Ekteskapet varte ni år. Hefner beskrev ekteskapet som «dødsens kjedelig og slitsomt». Men Mildred gav Hefner to barn, Christie Ann ble født i 1952. Hun skulle senere kalle seg feminist, og var periode leder for Playboy-konsernet. Sønnen David ble født i 1955.
Med en startkapital på 8000 dollar etablerte han HMH Publishing Co i 1953.
Som magasinredaktør følte han seg for første gang fri og lykkelig som voksen. Nå kunne han peke nese til all den puritanisme og dobbeltmoral som hadde irritert han under hele ungdomstiden.
Fra sin egen leilighet jobbet han døgnet rundt med sin første utgave av sitt nye magasin. Et magasin han ville kalle «Stag Party», før hans salgssjef Eldon Seller foreslo Playboy. Hefner aksepterte navnet, og foreslo en kaninhode med tversoversløyfe som logo for magasinet – en logo art director Art Paul laget på en halvtime.
Førsteutgaven inneholdt en serie bilder av det nyoppdagede sex-symbolet Marilyn Monroe – bilder som Hefner kjøpte for 500 dollar av en produsent av pinup-kalendre i Chicago. Bildene var dristige – Monroe var i netto –eller «nothing but the radio on» som Hefner uttrykte det.
Men Monroe skjulte sin mest edle kroppsdeler. Hefners fotografer skulle også i de neste årene fremover airbrushe bort alle tegn på genitalier eller kjønnshår.
Dette var svært dristig tidlig på 1950-tallet da flere amerikanske delstater hadde forbud mot salg av kondomer til ugifte.
Men i desember var Playboy ute; trykket i et opplag på 51.000 eksemplarer . Hefner hadde for sikkerhets skyld valgt å ikke trykke noe dato på magasinet – han fryktet at det kunne ta lang tid å få solgt hele opplaget. Han unnlot også å trykke sit eget navn i magasinet – i tilfelle det skulle bli en total fiasko.
Playboy var ikke det eneste magasinet i USA tidlig på 1950-tallet som viste bilder av nakne kvinner. Men ingen andre gjorde det like lekkert og stilfullt som Hefner – og Hefner fikk distribuere og selge sitt magasin i de fleste amerikanske aviskioskene.
Playboy ble umiddelbart en suksess. Ved siden av nakenbildene av Monroe, inneholdt bladet vitser, en tegneserie laget av Hefner selv, artikler om amerikansk fotball, stoff om Doresey-brødrene (amerikanske jazzmusikere) og en serie med svart-hvitt bilder av naturister fra California.
Etter ett år var opplaget oppe i 175.000 eksemplarer og etter fem år gikk de – til Hefners store glede – forbi konkurrenten og Hefners gamle magasin Esquire. Opplaget var nådd fantastiske 900.000 eksemplarer.
«Full frontal nudity» kom ikke før tidlig på 1970-tallet da Hefner og Playboy fikk tøff konkurranse av de langt mer dristige bildene i Bob Gucciones Penthouse og litt senere Hustler – magasinet til frekkasen Larry Flint som startet sitt magasin i 1974.
Sjefredaktøren allerede midt på 1950-tallet hadde flyttet redaksjonen ut fra familiens leilighet i Hyde Park-området sør for Chicago sentrum. Et område som frem til slutten av 1950-tallet var et nesten 100 prosent hvit bydel. Forøvrig samme område hvor Obama senere skulle bo i 20 år.
Hefner etablerte seg i en kontorbygning rett over en av Chicagos katedraler i sentrum av Chicago. Midt i redaksjonslokalene plasserte han en stor seng – en nødvendighet for en mann som de siste dagene før trykking kunne jobbe 36 timer nesten uten søvn. Rusen han brukte for å holde seg våken i lange strekk var Pepsi-Cola og amfetamintablettene Dexedrine. Amfetaminen forsvant etterhvert, mens hans avhengighet av Pepsi gjorde at nesten alle rommene i Hefners fremtidige boliger hadde kjøleskap stappfulle av Pepsi.
Men gigantsengen, som både kunne vibrere og dreie seg, kunne brukes til andre ting enn å restituere en redaktør etter lange dager og netter med jobbing. En sykepleierblondine fra et nærliggende sykehus, ble den første elskerinnen til Hefner. «Plural romance» var Hevners omskrivning av sine mange og parallelle forhold.
Selv om han fortsatte med å trykke bilder av sine nakne jenter, overrasket han mange med lange og gode dybeintervjuer med interessante og kontroversielle personer – mange av de på venstresiden i USA. Og det var faktisk ingen direkte løgn når enkelte politisk korrekte amerikanske menn påstod de kjøpte Playboy på grunn av alle de leseverdige artiklene – og ikke på grunn av bildene.
I Playboy kunne du møte forfattere som Ernest Hemmingway, John Updike, Vladimir Nabokov, Kurt Vonnegut, Saul Bellow, James Baldwin, Joyce Carol Oates og Ray Bradbury (mannen bak Fahrenheit 451 – som Hefner kjøpte for 400 dollar). Han hjalp også den unge fargede forfatteren Alex Haley (som senere skrev Røtter) med å bli kjent.
Bertrand Russell, Jean-Paul Sartre, Malcom X , Fidel Castro og Jimmy Carter og andre størrelser ble intervjuet i Playboy. Sistnevnte innrømmet at han hadde vært utro – i tankene.
Hugh Hefner var jazz-aficionado og skrev begeistret om unge lovende fargede jazzmusikere. Da han begynte med sine Playboy-klubber forlanget han at de skulle ansette både hvite og fargede bunnies. Det var greit i Chicago og New York, men kontroversielt i sørstatene. Franchisetagere som ikke fulgte hans politikk, måtte avslutte sine kontrakter. Da Hefner begynte med egne TV-programmer, overrasket han mange ved å invitere fargede personer til sine programmer. Det var ikke helt akseptert
Hefner startet i 1959 begynte å produsere programmet «Playboy´s Penthouse» hvor han inviterte kjentfolk hjem i sin flotte leilighet i North State Parkway i Chicago. Sendingene ble solgt til TV-stasjoner over det meste av USA. En piperøykende Huth Hefner minglet rundt i sin luksuriøse leiligheten med kjente forfattere som blant andre Norman Mailer og Max Lerner og artister som Nat King Cole, Ella Fitzerald og Tony Bennett. En hær av hans lettkledde bunnies var selvsagt også tilstede. Showet skulle senere erstattes med «Playboy After Dark i 1969.
Playboys suksess hadde gjort Hefner til mangemillionær i dollar midt på 1950-tallet. Allerede i 1958 gikk Playboy med et overskudd på snaue 40 millioner kroner.
Og redaktørens voksende kjendisstatus og rikdom, gjorde at hans popularitet blant USAs kvinner bare vokste. Han innrømmet at i redaksjonen og i hans hjem «kopulerte alle med alle». Selv antydet at han hadde hatt ca. 1000 kvinner en gang på 1990-tallet. En periode hadde han syv faste samboere.
Allerede i løpet av Playboys første år innført Hefner begrepet «Playmate of the Month» hvor vakre bilder av én kvinne ble brettet ut med fast layout hver måned. Norske Lillian Müller fra Grimstad, som var kjæreste med Hefner en gang på 1970-tallet, var playmate flere ganger.
Mens Playboy de første månedene var avhengig av bilder av profesjonelle nakenmodeller, jaktet Hefner etterhvert på «vanlige» jenter. Han brukte en av sine ansatte kontordamer, Charlaine Karalus som også var hans elskerinne, som nakenmodell. En smokingkledd Hefner kunne skimtes i bakgrunnen på et par av bildene. Modellene begynte å stå i kø for å bli Playboy-modeller. Og Hefner nektet ikke for at han hadde ligget med de aller fleste modellene som prydet hans magasin. Som en digresjon kan det nevnes at Hefner i flere år puttet et visst antall varierende stjerner i P-en i magasinets tittelhode; Et tegn på Hefners karakter til utgavens playmate – eller hvor mange ganger han hadde ligget med kvinnen, ifølge insidere i redaksjonen.
Hugh Hefner fikk på 1960-1970-tallet et anstrengt forhold til den voksende og stadig mer høylytte amerikanske kvinnebevegelsen. Flere av aktivistene tok seg jobb i en Playboy Club for å avsløre den påstått undertrykking av jentene som jobbet der. Den mest kjente av de var Gloria Steinem som midt på 1960 tok seg jobb som bunny på Playboy Club i New York. Hun kunne avsløre at jentene som jobbet der var dårlig betalt og hadde en svært strenge regelbok for hvordan de skulle oppføre seg. Hefner ble kalt både hallik og det som verre var.
Kritikken gikk hardt inn på Hefner som svarte med å gi store summer til formål og institusjoner som skulle hjelpe kvinner til likestilling. Selv mente Hefner at han slåss for en naturlig sex mellom kjønnene, og at kvinner ikke skulle være sexobjekter men seksuelle vesener i likhet med menn.
Drapet på kanadiske Playboy-modellen Dorothy Stratten i 1980 – utført av fotografmannen Paul Snider – rystet også Hefner og miljøet rundt Playboy. Det samme gjorde et selvmord i Playboy-redaksjonen.
Internetts inntreden på 1990-tallet gjorde at Playboys opplag fortsatte nedgangen som hadde begynt midt på 1970-tallet. Fra et høydepunkt tidlig på 1970-tallet på drøye én million eksemplarer, gikk det stadig nedover. Hefner forsøkte å kompenserer med utgaver på forskjellige språk. Noen steder gikk det bra – men et forsøk på å lanserer et norsk utgave med eks-modellen Wenche Steen som ansvarlig redaktør, gikk dårlig. Det ble gikk i halvannet år før prosjektet ble skrinlagt.
I 1985 fikk Hefner et slag som også gjorde at han noen år senere overlot mer av senere også sønnen Cooper Hefner, kom inn i ledelsen.
Vennene og kollegene av Hugh Hefner beskriver han som en varm, litt sky og beskjeden fyr som alltid hadde noen trøstens ord til de som hadde problemer. Playboys faste tegner gjennom 50, LeRoy Neiman, beskrev han i et intervju som en svært god og trofast venn som «aldri sa noe vondt eller ondsinnet om andre personer».
Han fikk mange venner. Allverdens celebriteter stakk innom Playboy Mansion i Chicago og senere i Playboy Mansion West i Los Angeles. James Caan, Tony Curtis, Jack Nicholson, Bill Cosby og Mick Jagger kunne bli der i dagevis. Og mer ukjente folk som Hefner mente var interessante eller hadde nye og kontroversielle meninger å by på.
For noen år siden ble det avslørt arkitekttegninger for planer om å grave tuneller mellom Hefners herregård og hjemmene til flere stjerner som bodde like i nærheten av Hefner; James Caan, Jack Nicholson, Warren Beatty, Kirk Douglas ble nevnt i forbindelse med tunell-planene.
Hefner var nøye på å beskytte sine venner fra det film og pop-verdenen.
Ikke alle som ble kjent med Hefner gir han de beste skussmål. En i tjenerskapet, Stefan Tetenbaum, fortalte New York Post like etter Hefners bortfall, at Playboy-sjefen ikke var enkel å jobbe med. Og han fortalte om en hverdag hos Hefner som gir et langt dystrere bilde av mannen enn det som har kommet ut.
Tetenbau forteller at Hefner kunne bryte ut i raseri hvis ikke Pepsi-flaskene ikke var passe avkjølt. Han påstår også at Hefner elsket å bestille prostituerte til sine venner, og at han selv foretrakk å sitte i sin favorittstol med en marijuana-sigarett og titte på når andre hadde sex. Han hadde to avanserte kameraer som tok opp alt som skjedde – for å bruke det senere mot folk som eventuelt ville true med å avsløre detaljer fra Hefners privatliv.
I perioder pendlet Hugh Hefner mellom sine to hjem i Chicago og Los Angeles. Han skaffet seg et fabrikknytt DC-9 til 5,5 millioner dollar (han fant det slanke McDonnell Douglas DC-9 med motorene festet bak langt mer sexy enn det litt mer lubne alternativet – Boeing 737. DC-9-flyet ble malte sort med kanin-logoen i hvitt på halepartiet og kalte Big Bunny.
Flyets sorte design var så spesielt at Hefner måtte ha spesialtillatelse fra det amerikanske luftfartsverket FAA
Det fungerte som en flyvende Playboy Club hvor Hefner hadde sine store runde vannseng. Dusj var også installert. Flyet lignet mest på et flyvende diskotek. Flyet hadde også en del avanserte finesser som «dimming» av vinduer som først ble introdusert for almenheten for noen år siden da Boeing 787 Dreamliner ble introdusert. Flyvertinnen ble kalt Jet Bunnies og de skulle ikke bare være vakre –Hefner sendte dem på flyselskapets Continental Airlines intensivkurs for flyvertinner.
Hefner lånte flyet ut til både Elvis, Sonny and Cher og Yul Brynner. Hefner stilte også flyet til gratis disposisjon da USA hentet flere vietnamesiske foreldreløse barn i krigens sluttfase.
Hefners privatjet ble solgt da Playboy-imperiets økonomi begynte å forverres på slutten av 1980-tallet.
Hugh Hefners helse skulle også forverres. Slaget i 1985 satte en støkk i den piperøkende mangemillionæren.
Han ble mindre og mindre mobil og de siste årene var rullestolen aldri langt fra sengen i hans hjem. Hans hørsel var også svekket – noe han tilskrev langvarige og hyppig bruk av potensmidler.
Forrige uke døde han av naturlige årsaker –omgitt av familie og nære venner. Han skal gravlegges i krypten ved siden av stedet Marilyn Monroe ble begravet da hun døde i 1962 – 36 år gammel. Sexsymbolet betydde mye for Hefner – selv om de aldri møtte hverandre.
Allerede i 1992 kjøpte Hefner gravplassen ved siden av krypten til filmlegenden og sexsymbolet på Westwood Memorial Park i Los Angeles. Hefner betalte 75.000 dollar for den ettertraktede siste hvilestedet.
Nakenbildene av Marilyn Monroe skulle hjelpe Hefner til en vellykket start på hans magasindrøm. Monroe fikk femti dollar av fotografen da de ble tatt tidlig på 1950-tallet – hun var i desperat pengeknipe da.
Mange finner det usmakelig og svært uromantisk at Hefner kjøpte seg en gravplass ved siden av Monroe – uten hennes samtykke. Han tjente seg rik på nakenbildene av Monroe – bilder som hun flere ganger angret på. Selv mente Hefner at det alltid har vært hans drøm å tilbringe resten av evigheten sammen med sin drømmepike.
Søndag ble han stedt til hvile under en privat sermonie i Los Angeles. Ytringsfrihetsaktivisten, borgerrettighetsaktivisten, hedonisten og journalisten vil fortsette med å være kontroversiell – også etter sin død.
Tekst: MORTEN AASBØ
Foto: Wikipedia Commons, Playboy Enterprise, YouTube og Alan Ligh