Lille Estland fyller 100 år i år. Tusener av mennesker samlet seg grytidlig på uavhengighetsdagen 24. februar for å å se på flagget bli heist på Domkirkefjellet og for synge nasjonalsangen «Mu isamaa, mu önn ja rööm». Estland fikk sin uavhengighet første gang vinteren 1918 – selv om landet 22 år senere måtte gjennom nesten 40 lange og tunge år med sovjetisk – og litt tysk – okkupasjon og diktatur, før de igjen i 1991 fikk sin frihet tilbake.
Det estiske flagget i hvitt, svart og blått heises hver morgen ved soloppgang i det høye tårnet, Pikk Hermann (Lange Hermann), ved borgen på Domkirkefjellet.
Og tusenere hadde møtt opp på jubileumsdagen. Da det estiske flagget for igjen kunne erstattet det estiske sosialistrepublikkens flagg i 1989, stod titusener og sang nasjonalsangen – mens tårene trillet. Stor stemning var det også i år under jubileumsmarkeringen. Estlands – og de øvrige baltiske landenes revolusjon i tiden 1987 til 1991 – kalles gjerne «Den syngende revolusjonen».
Siden var det militærparader på Frihetsplassen – som under sovjetdiktaturet ble kalt Seiersplassen. Estland president, Kersti Kaljulaid, la ned krans ved det relativt nye Frihetsmonumentet. Flere av nabolandene samt USA stilte med små militærgrupper – mens det ble notert at det store nabolandet i øst, Russland, ikke var til stede for å markere Estlands uavhengighetsdag – 100 år etter 1918.
Siden var det selvstendighets-gudstjeneste i byen Paide midt i Estland (forøvrig hjembyen til to verdenskjente estere, komponisten Arvo Pärt og supermodellen Carmen Kass).
Det offisielle programmet ble avsluttet med en selvstendighetsmottakelse på Estlands Nasjonalmuseum i Tartu sørøst i landet. Tartu er den kulturelle og intellektuelle hovedstaden i Estland. Tartu er også hjembyen til Estlands første og yngste president, den liberalkonservative Kersti Kaljulaid, som overtok landets høyeste politiske verv etter Toomas Hendrik Ilves i 2016.
Tekst: MORTEN AASBØ
Les mer om Estland her