BEOGRAD/SARAJEVO/PRISTINA (Essensielt): Katalanske separatisters ønske om uavhengighet har skapt optimisme – og dyp bekymring i andre deler av Europa. Både skottene og en rekke autonome provinser på Balkan øyner nå håp om selvstendighet. Men krigene på Balkan på 1990-tallet, som krevde titusener av menneskeliv, skremmer vettet av mange.
Både skotske nasjonalister og representanter for folkegrupper i dagens Serbia og Bosnia Hercegovina skal ha sendt representanter til Barcelona for å lære og vise solidaritet med de katalanske populistene.
I byen Mostar i Bosnia-Hercegovina kunne lokalavisene nylig melde om et stort banner med teksten «Lykke til Catalonia! Vi er de neste». På banneret var også et katalansk flagg og flagget til den tidligere enheten Herceg-Bosnia, som eksisterte mellom 1991 og 1994, før den gikk inn i Den bosnisk-kroatiske føderasjonen og ble en del av Bosnia-Hercegovina. I mellomtiden hadde titusener av innbyggere i det tidligere Jugoslavia død i voldsomme kamper og massakrer mellom nabofolk av forskjellige etnisitet og religion. Nå oppildnes folkegrupper i det tidligere Jugoslavia av det som utvikler seg i Catalonia.
Herceg-Bosnia hadde sin «hovedstad» i Vest-Mostar hvor de kriget med muslimske bosnjakene som bodde på østsiden av elven i den delte byen Mostar.
Kroatisk språk og ideer ble innført i skolene, og bosnjaker og serbere ble fjernet fra stillinger i kommuner med kroatisk flertall. Byens muslimske borgere på østsiden av elven, var like sta og beskyttende for angrep på deres kultur og makt.
Etter fredsavtalen i 1995 (Daytona-avtalen) har konfliktene mellom de muslimske bosnjakene og de katolske kroatene vært dempet, men det har hele tiden ulmet under overflaten i den delte byen Mostar – selv om økonomisk hjelp utenfra fikk den historiske stenbroen Stari Most – som forener de to befolkningsgruppene – på plass igjen.
Men byen har fortsatt to elektrisitetsverk, minst to telefonnett, to universiteter og barna går på forskjellige skoler med forskjellige skolebøker – alt etter etnisitet og religion.
Bosnia kan også få store problemer hvis serberne i Republika Srpska gjør alvor av de gjentatte truslene om å arrangere en folkeavstemning. President Milorad Dodik i Republika Srpska i hovedstaden Banja Luka føler seg i langt mer i slekt med serberne i Beograd enn de muslimske bosniakene som styrer i Sarajevo. Etter folkeavstemningen i Catalonia uttalte han at det nå kanskje er på tide med «rasjonelle samtaler om en fremtidig fredfull deling av Bosnia».
Nord i det tidligere Jugoslavia ligger den autonome provinsen Vojvodina, hvor det også har dukket opp graffiti, flagg og bannere som trekker frem Catalonia som eksempel til etterfølgelse.
Mange serbere trekker igjen frem det faktum at Kosovo greide å løsrive seg fra Serbia – godt støttet av EU og Nato. Serberne mener det er dobbeltmoral at EU mener Catalonias folkeavstemning er illegal, mens de samme folkene mente – og mener – at Kosovo var et spesialtilfelle som fortjente selvstendighet.
Kosovo er historisk sett hjerte i den serbiske nasjonen, men de muslimske albanernes høyere fertilitet gjorde at de kristne serberne kom i mindretall tidlig på 1900-tallet. Beograd jobbet intenst mot at Kosovo skulle bryte ut av Serbia, men internasjonalt press gjorde at Kosovo i 2008 ble anerkjent som uavhengig stat – til omfattende protester fra Serbia.
Uavhengighetene kom snaue ti år etter Kosovo-krigen som krevde 13.000 menneskeliv, og som først endte etter at Nato – med norske F-16 fly involvert – i 11 uker bombet serbiske byer og tvang den serbiske hæren ut av Kosovo.
I dag stiller den serbiske presidenten Aleksander Vucic igjen spørsmålet om hvordan EUs 22 medlemsland kunne legalisere Kosovos løsrivelse selv uten en folkeavstemning. Serbia og Vucic er i dag en viktig støttespiller for sentralregjeringen i Madrid.
Serbia har aldri anerkjent Kosovo som egen stat, og sist vinter sendte de et tog med påmalt slagord som «Kosovo er Serbia» på linjen mellom Beograd og Pristina. Toget ble stoppet ved grensen som Serbia ikke anerkjenner.
Kosovo har også en stor minoritet serbere bosatt i og rundt byen Mitrovicia nord i Kosovo. Også her snakkes det om uavhengighet fra resten av Kosovo, og byens preges av serbiske flagg og bilder av serbiske toppolitikere.
Nato har fortsatt stryker i Kosovo for å hindre de to etniske befolkningsgruppene fra å gå løs på hverandre.
Regjeringen i Beograd frykter nå oppblomstring i nye serbiske områder med store mindretall av muslimer. To områder i Serbia hvor separatismen har fått nytt liv, er det muslimske Sandzak-området på begge sider av grensen mellom Serbia og Montenegro og Presevo-dalen sør i Serbia hvor det bor mange muslimske albanere. Sistnevnte området kalles ofte for Øst-Kosovo. De 75.000 innbyggere i området – hovedsakelig etnisk albanere – kriget i 2001 mot serbiske politi- og militær-styrker i et håp om å bli innlemmet i Kosovo. De har en hardtslående leder i Jonuz Musliu, som leder det albanske partiet, og som de siste ukene stadig har nevnt Catalonia som et eksempel til etterfølgelse. Musliu har også brukt Russlands annektering av Krim-halvøya som argument for at Presevo-området bør overføres til Kosovo eller et fremtidig Stor-Albania som Musliu ofte snakker om. Som i Catalonia, var det også i Presevo en illegal folkeavstemning (tidlig på 1990-tallet) hvor et stort flertall av de fremmøtte ville ha selvstendighet.
Muslimske Sandzak tilhører samme nasjonalitet som muslimene i Bosnia. Sandzak er på mange måter en fortsettelse av det bosniske etniske territoriet inn i Serbia og Montenegro. Området ble delt mellom Serbia og Montenegro etter balkankrigene i 1913. «Hovedstaden» Novi Pazar, var kjent som en velstående handelsby under tyrkisk tid. I dag er området – sammen med Kosovo – det mest tilbakestående område i det tidligere Jugoslavia. Ved en folkeavstemning i 1990 gikk muslimene med overveldende flertall inn for autonomi for området. Beograd var raskt ute med å erklære avstemningen for ulovlig.
For serberne har Sandzak stor historisk betydning. I området lå Raska – den første serbiske staten. Området har stor strategisk betydning. Det binder Serbia og Montenegro sammen, selv om Montenegro nå har løsrevet seg fra Serbia. Skulle muslimene i Bosnia og Kosovo gå sammen mot Serbia, ville den muslimske Sandzak midt imellom, bli en farlig alliansepartner til bosniakene i nord og albanerne i sør.
På den andre kanten av Serbia – helt nord i landet -ligger den autonome provinsen Vojvodina rundt byen Novi Sad. Provinsen er et lappeteppe av nasjonaliteter. Tidligere var det en stor tysk minoritet her. Sammen med den ungarske minoriteten, utgjorde de to gruppene et flertall i Vojvodina før andre verdenskrig. Krisen i Catalonia har gjort den ungarske minoriteten mer selvsikker. Også den kroatiske minoriteten har gjort sin røst kjent.
Da serberne opphevet Vojvodinas autonome status i 1990, ble det voldsomme ungarske reaksjoner. Ungarske politikere har flere ganger forsøkt å få til en diskusjon om hvem som egentlig hadde rett til det ungarerne ofte kaller «Syd-Ungarn».
I Novi Sad kan man nå se graffiti på veggene med Vojvodina=Catalonia. Andre har malt katalanske flagg på husvegger og plankegjerder.
Serberne utgjør i dag et flertall på ca. 67 prosent, mens den ungarsk minoritet fortsatt teller så mye som 13 prosent. (Den kjente kvinnelige tennisspilleren Monica Seles kommer fra Novi Grad og er etnisk ungarer). Slovenere og rom-folk utgjør to andre minoriteter. Ved siden av serbisk, har fem minoritetsspråk offisiell status i Vojvodina.
En av politikerne som taler varmest for et selvstendig Vojvodina, er TV-personligheten og sosialdemokraten Nenan Canak. Han var til stede i Barcelona under den illegale folkeavstemningen 1. oktober i år, og sa at arbeidet for et selvstendig Vojvodina nå har fått inspirasjon fra de katalanske separatistene.
Skulle Catalonia kreve selvstendighet, vil ikke bare andre minoriteter i Spania, som baskere og galisere i nordvest kreve selvstendighet. Kravene om selvstendighet kan fort spre seg til Balkan og andre europeiske regioner. Og er det noe som skremmer EU-ledelsen og resten av Europa er det vafren for at kruttønnen Balkan igjen skal settes i brann.
Tekst: MORTEN AASBØ